Sosiale medier diskuteres hyppig i mediebildet. Lammelåret informerer om barnekonvensjonen i sitt innlegg «Tenåringens privatliv på nett» og jeg tenker at «jupp, fint med den loven men hvordan vet du om du har noe å bekymre deg for» da? Om du ikke faktisk sjekker innimellom?
Viss foreldre har ein god grunn til å tru noe er skadeleg, kan dei likevel sjekke barna sine private ting.
For «kua har en gang sjøl vært kalv» og selv om jeg var og er utrolig dårlig på løgn og fanteri (da jeg hadde foreldre som snakket sammen selv om de var skilt) vet jeg at mange barn lurer sine foreldre trill rundt. For hvem vil vel egentlig tro at den lille søte poden er en elektronisk bølle i sofakroken?
Når det er sagt tror jeg mye løses ved å snakke sammen. Om etiske retningslinjer. Det at man ikke skriver noe til, eller om noen, som man ikke kan si åpent ansikt til ansikt. Om at det ikke har noe med kjærlighet å gjøre om man må sende ett bilde av puppen sin til kjæresten. Og at ikke alt du leser om på nett er sant.
For herregud, her kan jo virkelig alle generasjoner gå på en saftig smell. Aldri har ungene vært renere, hjemmene mer ryddig og ekteskapene bedre enn nå? Takk, Sosiale medier!
Og det popper opp plattformer og apper i «hytt og tryne» og jeg fikk høre av en av mine barn at «jeg fatter ikke engang hvordan hun får han til å like seg, de har jo ikke engang møtt hverandre» etterfulgt med «man kan jo selvsagt sette hva man ønsker seg, om at man faktisk ikke ønsker en på femti men tretten år lissom» og jeg holdt på å kjøre i grøfta.
Hva med telefon i senga, har virkelig alle det?
Men privatliv skal de få ha. Allikevel mener jeg at man bør sjekke ved minste tvil (heller en gang for mye). Men det er deres liv. Deres telefon. Deres venner. Deres apper. Og det å gjøre noe, uten deres viten og kunnskap, har jeg sett mer enn en gang er en dårlig løsning og resulterer i en forvirret tenåring som ikke skjønner hva som skjedde og ber om unnskyldning for noe de ikke har gjort.
Men en telefon, ett nettbrett eller egen pc er ingen selvfølge. Det er en gode.
Så jeg fortsetter å snakke, ikke ovenfra og ned for det tror jeg ikke på, til dem. Om ting jeg hører. Om ting jeg ser. Om ting jeg plukker opp. Så håper jeg at selv denne generasjonen klarer stable seg sånn noenlunde på beina på tross av at det digitale fotavtrykket for lengst er delt med verden allerede fra da man bare var en strek på en test.
Hva er greit og hva er ikke greit. Vet tenåringen din hva du gjør eller ikke gjør? Snakker dere om Sosiale medier?
Dette er del tre i min fokusuke på store barn:
- Den store jenta (del 1)
- Det er en lang vei til selvrealisering (del 2)
- Sosiale medier
- Det er ikke bare elendighet
- Når de store barna blir stille
- Verdens midtpunkt
- Storbarnsmamma – hva med deg?
En annen viktig post alle med tenåringer bør lese er «Yubo / Yellow – “Det er som Tinder for ungdom.” Sosiale medier er også morsomt! Her kan du lese en litt mer latterlig vinkling på hvordan du kan fremstå som passe vellykka på Facebook samt bak fasaden på Instagram.
Legg igjen en kommentar