Når de store barna blir stille

Når de store barna blir stille blir det veldig stille. Det er ikke alle tenåringene som blir ville. Det er ikke alle tenåringene som opponerer mot alt og alle. Det er ikke alle tenåringer som slenger med dører mens de hyler og skriker om hvor urettferdig verden er. Det er ikke alle som surfer på porno, mobber mens de drikker og røyker i smug. Noen vil alltid være rebeller. Men ikke alle.

Noen faller helt sammen. Noen blir stille. Noen trekker seg vekk. Noen er annerledes. Noen skiller seg ut. Noen tenker tyngre tanker enn andre. I utgangspunktet kan man kanskje trekkes mot den stille og tenke at man da har alt under kontroll. Inni meg tenker jeg at det er disse som kommer på førstesiden i avisen, med teksten “han/hun var jo så stille og flink, jeg aner virkelig ikke hva som skjedde” og ett bilde av vedkommende på vei inn i en politibil. Skal man først svartmale får man gjøre det skikkelig, tenker jeg.

Tenåringen: Stengt for ombygging!

Min opplevelse er at aldri har ungdommen vært mer opplyst enn nå. De tror de kan og vet alt. Nesten. De kan google opp svar, men det er ikke dermed gitt at de forstår det de leser. Det er der vi kommer inn, vi voksne som minner dem på å pusse tenner og spise sunt, med moralske kompass og forklarer at det er en side på hver side av grøfta.

Vær den trygge havna for ungen din selv om du fysisk må se opp. Sett grenser, det er du som er den voksne og ikke la deg stoppe av store ord og dører som smeller. Det er vanskelig å vokse opp, men det er din forbanna plikt som forelder og gjøre alt du kan for at disse ungene skal bli velfungerende voksne der ute.

Tenåringen: La meg være i fred!

Slutt å sy puter under armene og unnskylde all oppførsel med at de er sliten og har mange krav. Lær de heller hvordan de skal håndtere det. Du ber ikke en unge skru inn en skrue med en hammer? Jeg har en 10.klassing jeg knapt nok så snurten av i går. Hun satt på biblioteket hele ettermiddagen og kvelden, kom hjem, dusjet og la seg. Kjempesliten! Dette er ikke farlig, det er mye men det er ikke farlig. Da må man faktisk lære dem å prioritere, si at når det er så hektisk så må venner vike, treningene må utsettes og alt dette er greit. Husk å spis, drikk vann, gå deg en tur i frisk luft, sørg for nok søvn.

Du får ikke bedre resultater på trening, eller prøver, om du ikke trener og presser deg innimellom. Dette gjelder også ungene våre. De må trenes i å pushe grenser. De må få hjelp til å oppleve mestring. Se dem. Veilede uten å kommandere. Vær større og bedre. Gi de rom til å feile, stable de opp og prøv en ny strategi. 

Tenåringen: Jeg vet det!

lappeteppet-tenåring-store-barn-fokusuke-jente-seng-sliten

Se dem. Vær hos dem. Snakk med dem. Vi ønsker gjerne at de skal overraske oss med å lage mat, være en positiv bidragsyter inn i familien, da vil jeg minne om en ting. Prøv å gjør det samme tilbake. Tenn et lys på pulten når de gjør lekser. Kom inn med en kopp te, ankerkjenn at de sikkert er sliten fordi de har jobbet mye før en prøve, masser nakken og la de føle at det de gjør blir lagt merke til. 

Skryt av dem så de hører det! Sett fokus på det som faktisk er bra og det de får til. Min erfaring er at du får mer av det du fokuserer på. Husk at du er et forbilde, det nytter ikke å bare snakke. Alle kan snakke, du må gå foran å vise de hva de skal gjøre.

Dette er femte del i fokusuken på hvordan det er å være mamma til en tenåring.

  1. Den store jenta (del 1)
  2. Det er en lang vei til selvrealisering (del 2)
  3. Sosiale medier
  4. Det er ikke bare elendighet
  5. Når de store barna blir stille
  6. Verdens midtpunkt
  7. Storbarnsmamma – hva med deg?


Følg meg på Instagram
Følg meg på Facebook
2019-05-16 18.45.57-lappeteppet-anja-holt

Lappeteppet

"Lappeteppet" - livet mitt er ikke er ett vakkert heklet teppe i en farge. Det består av tusen lapper, mennesker, i forskjellig mønster og i ulikt materiale. Det er fargerikt, det er unikt og det er bare mitt.

11 Comments:

  1. …godt spørsmål, hva da? Alle tenåringer er forskjellige. Alle mennesker er, så det er i grunnen ikke så rart. Kjenner jeg gruer meg bittelitt til de blir så store…

  2. Ja hva når tenåringen blir stille? Jeg har opplevd begge deler, både utagerende sinne og total tilbaketrekking. Sinne er greit, h*n er frustrert og oppgitt over regler, kontroll og håpløse foreldre og viser det tydelig. Men hva når h*n slutter å rase, trekker seg inn på rommet og ikke snakker til noen, da bør alarmen ringe. Etter at min tenåring hadde sluttet å rase og skrike, og vært taus i flere måneder, kom det plutselig en kveld; “mamma jeg har det ikke greit”. Etter flere samtaler, kontakt med skole, helsesøster og fastlege fikk h*n hjelp på DPS, hjelp til å sortere tanker, hjelp til å komme opp av grøfta. H*n fungerer nå tålig greit og faller ikke lenger så dypt, klarer også bedre på skolen selv om det er tøffe tak innimellom.

    Hvis du som forelder merker at ungdommen din trekker seg vekk, vær der han, ikke bare tro at det går seg til.

    • @ Det er så “hodet på spikeren” og veldig godt skrevet. Takk for kommentaren og historien, jeg håper favannet blir roligere for din også. Mer erfaringer på at ting går bra, at positivitet kan bli en selvoppfyllende profeti. Jeg heier på deg som tør ta tak!

  3. Jeg tror det er sunt med opposisjon . De skal frigjøres fra oss og prøve “vingene” selv. Ref min kommentar fra ett tidligere innlegg så trenger de også ett sted hvor de vet at det er mykt å lande når de kræsjer; for det vil de garantert oppleve gang på gang. Har vi lært dem at det er ok å feile?

    Høylytte diskusjoner og egne meninger er strålende! Når det blir stille så VET man at noe skjer. Akkurat som en toåring som har funnet sjokolade i skuffen og gjemmer seg bak døren med byttet sitt… Du bare VET at det blir mye styr. Forhåpentligvis så har man lært tenåringen at alt er ok å snakke om, og når tankene er sortert; så vil tenåringen komme ut av rommet og forsøke å forklare. Og her er det vår forbannede plikt som foreldre å ta dem imot med tillit,åpenhet og raushet – aldri kritikk, sinne eller mistro. Hvis det skjer så vil tenåringen søke annetsted, og man har som regel kun én sjanse til å gjøre dette rett.

    • @ Hear hear! Det er graden av opposisjon, jeg har to forskjellige barn og når den ene “opponerer” så har ikke den andre en gang begynt…. det ene er ikke mer rett enn det andre, poenget er at vi også må passe på de som ikke skriker høyest eller ødelegger dører.

  4. De som skriker høyest og er urolige blir sett og man setter inn tiltak.
    De som er stille og gjemmer seg bort blir glemt for dem er det jo ikke noen problemer med…
    Så feil kan man ta….

  5. Pingback: Ikke ferdig – Hva med meg, da? (Fokusuke – Store Barn) – Avdelingholt

  6. Pingback: Når de store barna blir stille -

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.