Det er lørdag. Ingen vekkeklokke. Jeg trenger ikke. Jeg sover sjelden lenge. Stillhet. Ingen naboer som har uteprosjekter. Ingen i huset har inneprosjekter.
Med tanke på hvor mange som til tider er i dette huset er det nesten alltid stille. På «det verste» er vi tretten personer fordelt på samme koordinater. Men vi er en fin gjeng med gjensidig respekt for hverandre.
Men akkurat nå er det stille. Helt stille. Bortsett fra kaffemaskinen på nattbordet, da. Den bråker ekstra høyt når det er så stille. Jeg tenner et duftlys, finner frem mobilen og sveiper meg igjennom det som har skjedd i løpet av natta. Sjokolade i skuffen… heisann! Den smakte godt til frokost!
Det tikker inn en melding. «Våken?» Jeg bekrefter, telefonen ringer og dagen er offisielt igang. Inntil man har brukt stemmen er det fortsatt «myspys.» Jeg finner kanelsnurrene (uten kanel) Vilde plukket ut av fryseren på tirsdag. Hiver de i mikroen. Det er jo egentlig bare feil på feil. Men med en liten lunk blir de del to av den patetiske frokosten.
Jeg er vanligvis flinkere. Jeg lager kjøleskapgrøt med chia og har en havregryngrøt som kan svinge med lun pære. Jeg steker egg og bacon, servert på ristet grovbrød med tomat. Jeg kan, altså. Men ikke i dag. I dag er jeg ikke rollemodell. I dag var jeg bare Ajna, Anja sin rampete tvilling, og hun vil ha sukker til frokost.
Legg igjen en kommentar