Noen ganger blir det ekstra stille. Som i går. Jentene dro på sommerferie. De fløy til Spania med far og stemor. «Hvor lenge skal jeg være borte» spurte hun. «Tre uker» svarte jeg. «Det er lenge» sa hun. «Men du får det fint» repliserte jeg.
Jeg dro frem bading, soling, besteforeldre, strand, dykking, konsert og ikke minst shopping. Tre uker går fort. Det er ikke tull. Det kommer til å gå fort for oss alle. Jeg juger ikke for dem, eller meg, det er det ingen som er tjent med.
«Tre uker uten barna, det hadde jeg aldri klart» har jeg fått høre mange ganger. Seriøst? Når ble barna suttekluten din? Du valgte å få barn med en annen voksen, med mindre det er mishandling inne i bildet er den andre minst like kapabel og glad i barna som deg.
Jeg høres nok kald ut. Jeg er alt annet enn det. Jeg ønsker ungene mine det beste i verden. Hjertet mitt er stort og varmt, det banker taktfast for ungene mine. Det betyr at jeg også må ta vare på meg selv.
For jeg har et liv, også uten barn, det tar gjerne litt tid etter et brudd «å finne sæ sjæl» igjen. Jeg er ikke sikker på hva jeg ble. Men jeg er ikke som før, det er det eneste jeg vet.
Jeg vet mer nå, enn før, hva jeg liker og hva jeg står for. Jeg har til og med en stemme, som brukes i tide og utide, jeg er litt ferdig med å stå med lua i hånda. Jeg blir ikke lenger lei meg når folk ikke er enige med meg. Jeg er bare lei av at jeg skal måtte argumentere for hvorfor jeg gjør som jeg gjør siden det er mitt liv og mine valg.
11.juli lander de i Norge igjen. Med masse historier, bilder og solbrun hud. Jeg teller ikke ned med dimmelenke. Men jeg gleder meg. I mellomtiden skal jeg jobbe, spise reker, trene, være med venner og ha det godt. For den største gaven jeg kan gi til mine barn er en mamma som har det godt. Det ene utelukker ikke det andre. Jeg kan være både Anja og mamma.
Ta først på deg din egen oksygenmaske, før du hjelper andre.
Legg igjen en kommentar