Å være kjøpesterke kan være så mangt. Å bo i Norge er generelt ganske så bra tør jeg påstå. Det er noen som har det veldig bra. Noen har det ikke bra. De aller fleste har det ganske greit. Jeg tilhører strengt tatt “dritten i midten.” Jeg har ikke noe særlig å klage på.
Men jeg blir litt lei meg når jeg leser om tobarnsmoren som pantet flasker for å få råd til en bursdag. Jeg klør meg også i hodet når en sykepleier ikke får opp annet enn garasjeplasser når hun legger inn det hun har råd til basert på inntekt i et boligsøk.
Jeg trenger ikke gå lenger enn til meg selv. Jeg har passert førti år. Skal være i den kjøpesterke gruppen med enebolig, hytte på fjellet og turer til Maldivene. Det er jeg ikke.
Jeg har på en måte restartet livet mitt. Jeg har en inntekt og jeg får ingen andre tillegg enn barnetrygden. Jeg hanker ikke inn en millionlønn men jeg tjener allikevel greit. Jeg kan allikevel ikke kjøpe en leilighet med tre soverom i det området barna går på skole.
Det er riktignok jeg, og ikke banken, som står som eier av Mister Grey. Bilen har spart meg for mange utgifter de siste årene. Jeg har aldri hatt en eneste faktura som har fått betalingspåminnelse og jeg kjører et knallhardt budsjett. Jeg er litt stolt av at jeg allikevel klarer spare og har enda til gode å be noen om økonomisk bistand.
Jeg handler med rause lister når jeg har jentene. Jeg spiser tomt kjøleskapet når barna ikke er der. Vi drar på kino, spiser ute, lager mat hjemme (gjerne store porsjoner som fryses enten til familie- eller porsjonspakker) og har det generelt ganske greit. De har i hvert fall aldri klaget til meg.
Jeg er ikke alene om å være der. Det er mange som har det som meg. “Ikke fett, men fett nok.” Det er mange av oss som ser med mer enn et lite skrått blikk på sløsingen som finner sted. Jeg bruker si at man tar vare på de tingene som betyr noe.
Å lese at noen kjøper 15, og kaster 10, kilo klær i året gjør at jeg tenker at noen må sette på bremsen. For disse tallene er jo basert på et snitt. Jeg har gjort noen grep for min egen del. Det vil si å ha færre ting men ting jeg liker, bruker og bryr meg om.
Jeg tenker meg om før jeg handler større ting. Du vil sjelden se meg med en kaffe latte. Men de gangene jeg gjør det så koser jeg meg veldig. Kanskje litt ekstra. Fordi for meg er det litt spesielt. Jeg vet også at med mitt budsjett så betyr en tur på kino med middag ute noen litt kjipere dager hjemme. Men det går bra. Jeg har det jo greit nok!
Men jeg er ikke en større person enn at jeg synes karmabussen har hoppet over en del stopp på ruta si. Jeg observerer at mennesker som er snille og gode i sinn og skinn sliter år etter år. Og folk som er så sleip og slu at de ville selge sine egne arvinger bare prisen var rett komme seg opp og frem.
Men nå er det en gang slik at jeg har ikke all makt i verden, ei heller maskingevær montert på bilen, så jeg får inntil videre feie for min egen dør. Jeg tenker at de fleste hadde hatt godt av å kjenne litt på det at de må tenke seg om før man tar noen valg. Og også finne tilbake til gleden ved å finne ut hvor lite man trenger for å være lykkelig.
#ikkealleoverførtihargodråd
Følg meg på Facebook |  |
Pingback: Alle over førti er ikke kjøpesterke! -