Det er mange meninger om å skravle i telefon på toget. Denne uken startet ti på fem på Hanaborg stasjon. Jeg snakket ikke i telefonen. Alle sov. Jeg skulle på tur til Porsgrunn og hadde i utgangspunktet elleve møter foran meg. Jeg synes personlig jeg klarte meg innafor normalen.
Turen ble avsluttet på en hysterisk, festlig måte. Det er mulig at tidlig start og ti møter gjør noe med psyken, jeg legger ikke skjul på det, men skitt la gå. Da jeg og min kollega forlot stasjonen hadde vi “to eldre herremenner” på raden bak meg og en herre på egen alder ved samme sittegruppe. Vi liker bord. Kaffen må stå et sted.
Mannen på min venstre side setter seg ned med PC, hodetelefoner (som ikke er kjøpt på salg) og er det min mor vil si “ren og pen i tøyet.” Gutta krutt på raden bak, la oss kalle dem Håkon og Petter, er litt mer høyrøstet og et toneleie som tilsier at de har drukket mer enn grønn te og inhalert annet enn kongerøkelese i desember fra de gikk ut folkeskolen. Bakteppet for historien er nå satt.
Det blir skikkelig urolig på raden bak oss. Konduktøren kom, men vi fikk ikke med oss detaljene. Enda. Toget stanser. “Ta med deg kofferten, eller jeg tar den med, og så snakkes vi.” Dørene lukkes.
Og det var da showet startet. Håkon ringer Petter. På høyttaler. Det er jo egentlig halvveis praktisk, for når man overhører telefonsamtaler på kollektivtransport er det vanskelig å få med seg hele bildet. Hvilke detaljer og svar er i den andre enden? Hvem skal man holde med? Forvirringen kan være stor. I likhet med “Pringle” syntes jeg det var praktisk å få med seg begge sider.
Håkon: Har du finni en taxi?
Petter: Ikke enda.
Håkon: Jæ ringær’n Lars og får han til å kjøre til stasssjon.
Petter: Flott!
Håkon ringer Lars. På høyttaler. Lenge. Lars tar ikke telefonen. Håkon ringer Petter. På høyttaler. Og begge har dessuten en stemmeprakt som gjør telefonen som verktøy helt unødvendig. Strengt tatt kunne de bare åpnet vinduet.
Håkon: Jæ få’kke tak i Lars. Men jeg prøver videre.
Petter: Flott! Jæ er på vei til stasssjon i taxi nå.
Håkon: Flott det, Petter. Dette årnær sæ! Jeg prøver litt til. Hold ut!
Telefonen ringer. Og det svares. På høyttaler. Preben, herren på min venstre side tar rolig av seg hodetelefonene. Logger av mailen. Åpner en nettavis. Men sier ingenting. Vi spør om det går greit. Han smiler og sier at han får jobbe senere.
Håkon: Hei, Lars! Erru i by’ n?
Lars: Er i bilen, litt unna.
Håkon: Kan du kjøre te stasssjon å hente sekken til Petter? Vi ska på tur men han har glømt’n igjen, vøttø. Der ligger alle penga hasses OG passet. Kan du stikke opp på stasssjon å hente den sekken?
Lars: Det ska jæ jørra.
Håkon: Flott, det. Da ringer jeg Petter.
Det ringes på ny. Ja, vi er fortsatt på høyttaler. Stemningen i kupeen er egentlig ganske lattermild. Og det er noe med denne joviale Håkon og hans bekymring, da. Vi vil jo at dette skal gå bra. Blikk som veksles på tvers av rader og seter er bare blide. Det er mandag. Hele uka er foran oss!
Håkon: Petter! Go’e nyheter, kammmerat. Lars er i bilen. Han er på vei til stasssjon nå. Ska hente sekken. Erru på vei?
Petter: Fennnomenalt! Takk skarru ha, Håkon! Sku’n gå opp, assa?
Håkon: Jada, han henter’n. Godt å ha kammmerater, årnær sæ det her nå. Snakkas!
I mellom her og der kommer en oppriktig bekymret konduktør som er av den litt mer bekymrede sorten. Det diskuteres hvorvidt det er bra å ta ut penger før avreise, på flyplass eller destinasjon. De blir enige om at det er lurt med noen kontanter men at man skal ta ut hovedbolken ved ankomst.
Telefonen ringer. Det svares. På høyttaler.
Petter: Da er Ola oppe for å hente sekken!
Preben: Hvem er Ola?
Anja: Vet ikke?
Håkon: Løpær’n opp?
Petter: Ja, Lars sitter der og passer på’n.
Anja: Det må være sjåføren til Petter?
Preben: Taxi’n?
Anja: Ja?
Håkon: Gi meg beskjed da!
Klart han fikk beskjed. Vi fikk alle beskjed! Dette endte gullegodt en mandag ettermiddag rett etter avgang fra Drammen stasjon. Håkon hadde kontroll på to kofferter og egen sekk. Petter rakk toget som gikk en time etter. De skulle møtes ved innsjekkingen på Gardermoen for å sjekke inn bagasjen sammen.
Håkon: Det endte godt! Petter kommer på toget etter, med sekken, alle penga og passet er på plass!
Konduktøren: Jammen så flott, nei nå ble jeg gla’!
Håkon: Du vi’kke tru hva som skjedde sist Petter og jeg sku på tur?Konduktør: Hva skjedde da?
Håkon: Da gikk’n på feil tog og havna på Skoppum. Han trenger nesten verge han der!
Skikkelig god latter, ikke hånlig, jeg tror Håkon som regel passer godt på Petter. Toget passerer Skøyen. Preben konkluderer med at dette er den flotteste turen han har hatt med tog. Denne kommer han ikke til å glemme. Jeg er enig. Selv om det er delte meninger om dette å skravle i telefon på toget
Preben: Men du, de skulle fly. Fikk du med deg hvor?
Anja: Nei, det har ikke blitt sagt. Jeg tipper Gran Canaria. Og de gutta der, de klapper ved landing.
#livetmedmånedskort
Følg meg på Facebook |  |
Pingback: Skravle i telefon på toget -