Psykisk helse – og den ingen ser

I dag er verdensdagen for psykisk helse. Det er mange som står frem med angst, selvmordstanker, selvskading og jeg heier på alle sammen. De psyke får mye oppmerksomhet. Det er flott, det betyr at vi har kommet et godt steg i riktig retning.

Alle har en psykisk helse. Og alle kan bli psyke. At man kan snakke om det uten å bøye nakken i skam er både riktig og viktig. Fortsatt er det en vei å gå, vi er ikke i mål, men vi er på rett vei! TV- programmer som “Else om selvmord” er med på å sette ord på et vanskelig og tabubelagt tema.

Å leve med en psykisk syk

En gruppe det snakkes lite om i denne sammenhengen er de som lever med en psykisk syk. De som bærer seg, selv og resten av familien,  når den psyke må logge av livet. For det funker ikke å si “skjerp deg” eller “ta deg sammen.” Du kan like gjerne be en fisk klatre i et tre. Den pilla er enda ikke skapt.

Det er viktig å ta vare på seg selv, og eventuelt resten av familien, når noen er syk. Du som pårørende kan og bør lese deg opp på diagnoser og behandling. Man må virkelig etterstrebe å forstå. Men husk at du er ikke lege, sykepleier, kokk, hushjelp, sjåfør og “personal shopper.” Ingen kan fikse alt alltid. Du kan for en tid.

Det hjelper ikke å sy puter under armene og polstre den som er syk. Selv om han eller hun har det vondt, eller er i en dårlig periode, må du sette grenser. Det er ditt ansvar og ditt alene. Det er ikke under noen omstendighet lov for den psyke å bruke sin tilstand til å behandle deg dårlig eller bruke diagnosen som en unnskyldning for å slippe gjøre ting man ikke har lyst til.

Det funker ikke så bra å si dette når det stormer som verst. Dette må man ta i de gode periodene, når han eller hun har det bra. For man må snakke sammen. Man må finne strategier for hva man skal gjøre, og forklare hvorfor man gjør ting, før det smeller.

Det er tøft for alle! Ektefeller, kjærester, barn, foreldre og venner. Det er ikke synlig som en vorte, gips eller krykke. Og plutselig sitter man der og hverken kart eller kompass stemmer med terrenget du ser foran deg. Søk hjelp.

Det er ikke feigt å snakke med en psykolog. Det er viktig for både pasient og pårørende. Å ta medisiner for å forebygge, eller behandle i en periode, er ikke et nederlag. Det handler om å knyte lissene til skoa før du løper i skogen. Det er et verktøy. For noen, når de finner riktig medisin og dosering, kan oppleve å få et bedre og mer stabilt liv (eller finne “sæ sjæl” som mange betaler tusenvis av kroner for å gjøre på en strand på Bali iført stråhatt).

Så i dag når alle forteller om sorte sinn og hvordan det er å leve med sykdommen sin vil jeg rette søkelyset mot de som er så lett å glemme. De som står alene med tankene sine og lurer på om de orker en runde til. Som står der med farger, smil og liv og får selv noen ufortjente smell på sjela.

Psykisk helse, du har også en!

Du har også lov å si du er sliten og lei. Dette var neppe en del av din masterplan for livet. Du har også en psykisk helse. Den må du ta vare på. Lag deg noen lommer med frihet, la deg selv få lov til å ta fri. Ingen kan jobbe hele døgnet alle dager. Gå tur, boks på et treningssenter, strikk en lue eller mekk på en bil. Og finn noen utenfor å snakke med, for det er lett å ta på seg skyld for noe du ikke har skyld i når det stormer. Vi trenger alle noen som kan skille snørr fra bart.

Den verste følelsen jeg har, det er følelsen av hjelpesløshet. Når jeg ser noen har det vondt, og jeg ikke finner nøkkelen som kan hjelpe, det kan nesten drive meg til vannvidd. Jeg kan ikke (per i dag) sette meg inn i hvordan det er å ha panikkangst eller være deprimert. Hvor svart det er å leve med et sinn hvor man faktisk konkluderer med at verden blir et bedre sted uten meg. Men jeg vet det kan skje hvem som helst. Inkludert meg. Derfor er denne dagen viktig også i 2018.

Følg meg på Instagram Følg meg på Facebook