Organdonasjon – et av livets viktigste valg

Aldri har det vært enklere å si ja til organdonasjon. Det er bare å gå rett inn i din egen kjernejournal og klikke der. Jeg har organdonasjon- kort på mobilen. Jeg har fortalt min nærmeste pårørende hva jeg vil. SMS funksjonen om varsling av vedkommende er satt opp som pårørende fungerte ikke. Men nå står det der. Sammen med donorkortet mitt.

Donorkort nå også i kjernejournal

Jeg vet ikke om noen som ville sagt nei til et hjerte om man trengte det selv, eller barna, men overraskende mange vil ikke gi det samme tilbake. Særlig når det kommer til barna. Man vil ikke gravlegge et barn som har blitt maltraktert. Det forstår jeg. Men tror disse menneskene, som lever i blant oss, kjører bil og stemmer ved Stortingsvalg, at disse kirurgene står der med motorsag og tråkler sammen med hampetau etterpå?

Jeg tror oppriktig at alle kirurger behandler alle med respekt. Noen synger i operasjonssalen. Det synes jeg er fint. Operasjoner tar lang tid. Jeg håper de spiller “The best of Queen” om de kan plukke noe fra min kropp den dagen jeg ikke kan gjøre nytte av det selv lenger. “Don’t stop me now” under anestesien. “Bohemian Rapsody” når de fjerner organene. “We will rock you” når de syr meg sammen og “Who wants to live forever” når lampene slukkes.

Når en nær og kjær dør vil det alltid være for tidlig. Selv etter lange sykeleier vil en del av deg alltid si… men, kunne jeg ikke bare fått en dag til? Jeg ville funnet trøst i at noen andre kan leve selv om min dør. Da er ikke dødsfallet 100% bortkastet, misforstå meg rett.

Organdonasjon – et av livets viktigste valg

Jeg er “donor på min hals.” Jeg har gitt morsmelk, blod og blodplater. Jeg står i beinmargsregisteret og jeg er selvsagt organdonor. Jeg kan redde syv mennesker. Jeg. Bøtteknotten. Jeg kan redde syv mennesker som betyr alt for sine nære. Som går og venter på en telefon om at de har fått inn akkurat det de ønsker seg mest av alt i verden. Noe som ikke kan kjøpes. Noe som bokstavelig talt må gis med hjerte.

Har du tatt et standpunkt?

Kommenter med Facebook
Kosekrokens mange funksjoner og måloppnåelse!
Frem og tilbake er like langt

Lappeteppet

"Lappeteppet" - livet mitt er ikke er ett vakkert heklet teppe i en farge. Det består av tusen lapper, mennesker, i forskjellig mønster og i ulikt materiale. Det er fargerikt, det er unikt og det er bare mitt.

5 Comments:

  1. Pingback: Organdonasjon – et av livets viktigste valg -

  2. Jeg har ikke tatt noe endelig standpunkt på det…
    men jeg hadde ikke vært i tvil om guttene hadde trengt et organ, da ville vi sagt ja uten å tenke på det. Så jeg burde jo egentlig si ja til å være donor selv og? Litt sånn som med blodgiver. Jeg gir jo blod nettopp fordi jeg aldri vet om når en jeg er glad i, vil ha behov for blod. Nå fikk jeg jammen litt å tenke på…

    • @Linn: Ja, det er noe med det å tenke litt før man står midt oppi det. Det vil uansett være vanskelig, men jeg tror det er enklere når man vet hva den andre tenker.

  3. Jeg har ikke meldt meg som organdonor, men nå tror jeg jammen jeg må bestemme meg hfor hva jeg skal gjøre! Jeg får dessverre ikke gi blod, men morsmelk får jeg i det minste gitt noen liter av =)

    • @Monica: Jeg hadde den praten med Ida i går. Hun ville definitivt gi vekk sine organer. Tror nesten hun syntes det var rart at jeg spurte, for det var en selvfølge for henne. Herlig respons!!!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.