Dette er en bok for deg som kan litt. Altfor mange litteraturhistorier forutsetter at leseren kan norsk litteratur på rams. Denne litteraturhistorien er for deg som mener å ha vært borti Ibsen på videregående. Du som lot deg verve inn i Bokklubben Nye Bøker av søsteren din for at hun skulle få det blå koppesettet som vervepremie. Du som gjerne skulle ha lest mer, men ikke helt vet hvordan du skal begynne.
Vi har forsøkt å unngå å snakke ned til leseren, selv om vi kan mye mer enn deg. Med utgangspunkt i det halvt erindrede er det vårt mål å gi et helhetlig bilde av norsk litteratur, fra runene til Abo Rasul, fra Håvamål til Håvard Melnæs. Likevel er dette et ettbindsverk, og vi har vært nødt til å begrense stoffet. Man kunne ha skrevet bøker om alt som ikke fikk plass. Men de hadde blitt ganske kjedelige.
Hvis du bare har tenkt å lese én ettbinds norsk litteraturhistorie i år, så klin til.
Jeg er halvveis i serien “Arvesynd”, men det blir så innmari tragisk og langt mellom solskinn at jeg syntes det var befriende deilig å høre på “3096 dager” i helgen. Boken er forøvrig skrevet av og om Natascha Kampusch sitt liv i fangeskap hos Wolfgang Priklopil. Anbefales også!
Vi nordboere har supplert romernes alfabet med Ø og Å. Allerede de gamle romerne hadde bokstaven Æ, ellers hadde de måttet kalle Julius Cæsar noe annet. For oss er både Æ, Ø og Å helt nødvendige bokstaver. Særlig viktige er de for mennesker som liker å tenke seg om før de svarer.
Men nå er det altså ikke hverken “Arvesynd” eller Natascha denne bloggposten handler om. Men Knut Nærum sin bok som får meg til å le og le. Den er langt fra hysterisk hele tiden. Men det er ikke Knut Nærum i “Nytt på nytt” heller. Men som i TV- programmet glimter det til med noen kommentarer som får meg til å flire høyt å kikke rundt meg for å se om noen fikk med seg hva som skjedde.
Takket være Svartedauden hastet det med å få folketallet tilbake til gamle høyder. Uten barn, ingen ungdom, og uten ungdom, ingen troverdig avskrekkende forsvarshær. Men nordmennene var sendrektige. Det varte og rakk med de store barnekullene. Vi vet ikke hvorfor, men en mulighet er at våre forfedre ikke var flinke nok til å prioritere vaginalt samleie.
Følg meg på Facebook |  |
