Migrene og Fugl Føniks

Gårsdagen ble tilbragt på mørkt rom. Helt alene i hele verden. Jeg veltet meg i selvmedlidenhet. Det var ikke vakkert.

Matinntak var null. Oppkastfunksjonen var inntakt. Selv ikke kaffe fristet. Det var med andre ord en sort dag i Kosekroken.

De som sier de baker brød og leverer unger hit og dit når de har migrene. De har vondt i hodet. Det klarer du faktisk ikke under et anfall.
Jeg «makset» dosen på medisiner, jeg fikk hvile noe. Slumret og jeg hater den følelsen av bomull i hodet. Men bedre enn alternativet.

Som Fugl Føniks har jeg reist meg fra asken. Eller rettere sagt dyna.

En litt kortere dag på jobb, men gjennomført uten å slå noen. Litt trang i øya. Fortsatt noe lyssky. Trøtt i trynet, som om man har vært på en skikkelig heisatur. Kroppen er litt i ulage, det kan kjennes ut som jetlag.

Men jeg er oppe. I kveld er det hårkur, skrubbing og masker. Jeg orket ikke skifte på senga. Men sengetøyet har hengt ute til lufting i mange timer.

I morgen skal jeg være vakrere enn kveldens himmel. Jeg skal I hvert fall føle meg bedre enn i dag. Det er bra nok, det.