Konfirmasjonstale fra en mamma

Kjæreste Ida! Klokken er nå 14:00 og seremonien er nå i gang. Når du våknet i dag kjente du deg kanskje akkurat som i går. Dette overgansritualet fra barn til voksen er jo hverken skremmende eller farlig. Men allikevel kilte det kanskje litt i magen. Det gjorde det i hvert fall i min.

For femten år siden gikk jeg stor og varm, ventet på akkurat deg, og konfirmasjonen som skulle komme var like fjern som å reise til månen. Men nå står vi her i dag da, på din konfirmasjonsdag. Hva skjedde i mellom da og nå?

Du er den eneste jeg vet om, som alltid har tegnet innenfor strekene. Selv på “Småtroll” i barnehagen. Du var sjokkert da lillesøster begynte på skolen og ikke var nøye nok med å få bokstavene helt ned på linjen. Du sjokkerte meg da du og Anki drodlet i stua en hel dag, og du tegnet “Svartedauden” på første forsøk med en helt ny teknikk. Du er ikke bare et naturbarn. Du er også et naturtalent med blyant og pensel.

Original er til venstre…..

Jeg ser opp til deg. Ikke bare fordi du snart er et hode høyere. Men blant annet fordi du gjør det alle andre snakker om. Din empati kjenner ingen grenser. Om noen av dine venner har det vondt eller tøft er du der. Det er lett å være venn i solskinn. De aller fleste kan det. Men det kreves en god porsjon mot å møte opp på døra til noen å si “hei, jeg er her, jeg.” Du gjør det av omtanke og ikke for berømmelse.

Når man snakker om den fysiske utviklingen er skogarderoben min evig takknemlig for at du har passert den i alt annet enn stillhet. Om et år skal jeg sakte begynne å bygge den opp igjen. Jeg lever fortsatt litt på kommentaren din om at jeg kunne låne magetoppen av deg “fordi you can pull it off, mamma!”

Når jeg hører venner og venninner snakker om alle utfordringene som er ved å ha tenåringer kjenner jeg meg ikke helt igjen. Du smeller ikke med dører. Du hyler ikke så tårene spruter mens du erklærer verden, og de som er rundt deg, for verdens verste idioter. Du ville brukt noen engelske ord her.

Takk forresten, for at du stadig lærer meg nye ord. Å snakke med deg er innimellom som å gå på IKEA. Jeg visste ikke at jeg trengte den boksen, den puta eller i ditt tilfelle… de ordene. Å forstå betydningen kan innimellom kreve forklaring.

Men du gjør det lett å være mamma. Takk for det!

Konfirmasjonstale fra en mamma

Konfirmasjonstale fra en mamma

Du har fått din egen stemme. Du tør å bruke den og du gjør det. Det var en stolt lærer som fortalte meg at “Ida behandler alle likt og snakker likt til alle.” Jeg kjente deg igjen i beskrivelsen. Du er en av få som snakker likt til vennene på skolen, de i barnehagen ved skolegården, jenter, gutter, søstera di og rektor. Respekt er noe man må fortjene fra deg. Man får det ikke på grunn av alder, kjønn eller tittel. Fortsett med det!

På lista over ting jeg aldri hadde trodd skulle skje var at jeg skulle få beskjed om at du måtte møte på rektor sitt kontor. Siden du alltid har vært så innmari snill har du liksom aldri gjort noe annet enn å overraske meg positivt med blomster, bilder, gode ord og klemmer. Så fikk jeg en telefon fra skolen. Du fortalte at en gutt hadde kastet toastpapiret sitt på deg og ikke ville gi seg.

“Hvis du fortsetter sånn så sparker jeg deg i trynet” sa jeg. Og han fortsatte, mamma, så da sparka jeg han i trynet. Og nå må jeg til rektor. Jeg advarte først, da!

Så det har skjedd mye med deg siden du gikk deg vill på vei hjem fra skolen. “Hvor er du, Ida” spurte vi på telefonen og du svarte “ved en blomst.” Nå tar du toget alene til Oslo og du er ikke redd for å bare rusle deg en lang tur i skogen med musikk på øret. Men den viktigste navigeringen har skjedd inni deg.

Den Ida som står foran meg i dag har beina godt plantet på jorda. Du har en klar tanke om hva du vil, det vil si jobbe mot kunst som levebrød, og hva du må gjøre for og komme dit. Du er så målbevisst at jeg ikke er i tvil på at du klarer det. Og når du hører, for du vil alltid møte kritiske røster på din vei som mener du velger feil, har jeg kun et sitat som beskriver deg for meg:

Lite visste de som tråkket på deg, at du var et frø.

Følg meg på Instagram
Følg meg på Facebook
2019-05-16 18.45.57-lappeteppet-anja-holt

Lappeteppet

"Lappeteppet" - livet mitt er ikke er ett vakkert heklet teppe i en farge. Det består av tusen lapper, mennesker, i forskjellig mønster og i ulikt materiale. Det er fargerikt, det er unikt og det er bare mitt.

10 Comments:

  1. Nydelig tale! ❤ Til lykke med den fineste konfirmanten! ????

  2. Å! Så flott tale, Anja!
    Du rørte meg ? Tipper konfirmanten ble litt rørt også.
    Håper dagen har vært kjempefin – solen har stråler for dere alle sammen idag!

  3. Frysninger på ryggen og tårer i øynene! Så fine ord til di datter <3
    Jeg kjenner henne ikke, men et slikt menneske du beskriver her bør alle ha i livet sitt . Og for en kunstner ho er!

  4. Altså, tårefaktoren er stor. Vakker tale, – fra en vakker mamma til en vakker jente. Og, ja hun må være et naturtalent <3

  5. Nydelig tale , du har funnet mange av ordene jeg leter etter til min konfirmasjons tale til min datter. Kan jeg kopiere deler av denne talen? hadde vært veldig takknemlig for det .
    mvh mor til konfirmant

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.