Jeg sloknet. Jeg kubbet. Jeg gikk rett over i dyp søvn. 7:45 ringte telefonen. «Send barna til bussen» sto det. Men jeg gikk fra hvilepuls til adrenalinrush. «Hva skjer? Hvor er jeg? Har jeg blitt kidnappet?»
I går var jeg så trøtt. Jeg kom meg avgårde akkurat litt for sent. Jeg klokket inn i parkeringshuset 6:40 og fikk faktisk den siste plassen. Jeg satt bilen til lading og skulle hente sekken i baksetet.
«Kanskje jeg bare skal legge meg nedpå litt» tenkte jeg. Som tenkt så gjort. Ingen kan komme å si det bare er ulemper ved og være liten.
For jeg bruker heldigvis ikke våkne i baksetet på en bil i en garasje sånn til vanlig. Litt fortumlet satt jeg meg opp, lokaliserte omgivelsene, låste opp bilen og gikk på jobb. Makan til dramaqueen. Men jeg fikk en time til med søvn jeg tydeligvis trengte.
Legg igjen en kommentar