Jeg er mamma. Jeg er etthundreprosent mamma halvparten av tiden. Jeg er «alltid på vakt.» Jeg er heldig. Jeg vet det. Mandagen ble ikke som den skulle bli. Egentlig skulle det være «Fratelli» med en fra fortiden. Det ble avlyst.
«Jeg er her, jeg» sa hun.
«Ok» sa jeg.
«Har du sagt i fra til pappa» spurte jeg.
Hyggelig! Alltid hyggelig! Ikke «å være den prefererte» for dette er ikke en konkurranse. Men at hun kommer. Selv om det ikke er «min» uke.»
Er dette greit for pappa?
Det er det. De er så ryddige. Jeg minner de på, hver mandag, at «i dag skal du til pappa.» Noen ganger sier ungdommen. «Nei.»
Hvor flott er ikke det. At vi begge vet at vi er uerstattelige. At vi begge er høyst oppe på «mennesker man liker.»
I dag er jeg takknemlig for at jeg har to som koser seg sammen med kanelboller, «spa- filmer» og herlig latter.
Min datter, med en venn, kan nesten ikke bli bedre!
Legg igjen en kommentar