Gode minner dukker opp

pappa

Et gammelt, slitt bilde dukker opp. Det er mindre enn et visittkort. Det ligger blandt binderser, gamle nøkler og gummistrikker. Jeg rydder i skapet mitt på jobb, det er rolige dager.

Jeg blir ikke lei meg. Jeg blir varm i hjertet. På et lite øyeblikk er jeg tilbake til Ullevål. Jeg har akkurat dusjet, den første lange dusjen etter fødselen noen timer før. Jeg har sovet godt og føler meg ganske bra. Jeg kommer ut, så ser jeg dem.

Pappa sitter i sofaen. Han er solbrun, skalla, med tegninger med tusj på brystet som skal guide de som skal stråle han slik at de treffer svulsten som kjemper for å vokse i lungen hans. Jeg er så glad legene tok feil, de sa han fikk tre til fire måneder. Da hadde han aldri fått oppleve henne, tenkte jeg. Hans første barnebarn som blir født på samme sykehus.

Han kikker opp. “Jeg har fått deg igjen” sier han. Stemmen er mørk som alltid, litt grumsete, han er rørt. Øynene er blanke. Han har nok grått der han har sittet med henne i armene sine. Han vet også at han egentlig lever på lånt tid.

De skal få mange slike øyeblikk, disse to, det er jeg veldig glad for i dag. Jeg tenker mange ganger på at han hadde elsket det Ida har blitt. Tenk hva han kunne lært henne med pensel og penn. Og hva hun kunne gitt han i retur. Halvannet år etter at dette bildet er tatt, mens jeg bærer lillesøster Vilde under mitt hjerte, dør han. Men han levde, hver eneste dag, inntil den dagen. Og akkurat denne dagen, da bildet ble tatt, tror jeg var et av de fineste han fikk.

Kjære snille pappa’n min,
kom og rakk meg hånden sin,
Fulgte meg i livet ut,
trøstet meg når jeg var sur.
Men en dag det stoppet opp,
pappas syke kropp sa stopp.
Nå var rollen byttet om,
pappas hånd i min den kom.

Da jeg lovet han på tro og ære,
og ta vare på hans alle kjære.
Kone og søsken har det fint,
kjære pappa se litt hit.
Nå på et nytt liv jeg bærer,
og et barnebarn som kom en sommer.
Med store øyne og blide kinn,
varmer hun alle triste sinn.

Diktet fra meg til pappa, lest i hans begravelse

Følg meg på Instagram
Følg meg på Facebook
2019-05-16 18.45.57-lappeteppet-anja-holt

Lappeteppet

"Lappeteppet" - livet mitt er ikke er ett vakkert heklet teppe i en farge. Det består av tusen lapper, mennesker, i forskjellig mønster og i ulikt materiale. Det er fargerikt, det er unikt og det er bare mitt.

9 Comments:

  1. Pingback: Gode minner dukker opp -

  2. Det var en nydelig og rørende historie, så godt å ha et slikt bilde. Diktet fra begravelsen var utrolig vakkert. Takk for at du delte dette minnet.

  3. Så kjekt å lese ❤ min pappa sa også at det å få Irina var som å få barn nr3

  4. Å herrregud!
    Jeg fikk helt gåsehud 💙
    Så heldig Pappa’n din var 💙💙

  5. Du, det der var veldig vakkert skrevet <3 Jeg sitter i Lofoten, alene på en restaurant (men ikke ensom) og har tid til å la ordene dine synke inn. Takk <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.