𝙰𝚞𝚝𝚒𝚜𝚖 𝙼𝚘𝚖𝚜 𝚄𝚜𝚎 𝚃𝚑𝚎𝚒𝚛 𝙿𝚊𝚝𝚒𝚎𝚗𝚌𝚎 𝙾𝚗 𝚃𝚑𝚎𝚒𝚛 𝙺𝚒𝚍𝚜. 𝚃𝚑𝚎𝚢 𝙳𝚘𝚗𝚝 𝙷𝚊𝚟𝚎 𝙼𝚞𝚌𝚑 𝙻𝚎𝚏𝚝 𝙵𝚘𝚛 𝙰𝚗𝚢𝚘𝚗𝚎 𝙴𝚕𝚜𝚎.
Som mamma til et barn med diagnose innenfor autismespekteret (på folkemunne kalt «Asperger Light») kan jeg skrive under på denne. At hun har en “mild” diagnose betyr ikke at det er mildt for henne, men det oppleves som mildt for oss som er rundt henne. Hun er en av de som er ekstremt god på å kamuflere det hun sliter med. Folk hadde forstått mer, og tatt mer hensyn, om hun hadde hatt mer tydelig sykdomsbilde.
Selv om du ikke ser det de timene du er med henne, selv om du ikke merker det på kroppen hva verden gjør med henne, så gjør hun det. Og vi som bor tett på ser resultatet når andre har krevd sitt for lenge og for mye. Det river hjertet mitt i filler. Asperger forandret meg fra den tradisjonelle mammabjørnen til å bli en blodtørstig grizzlybjørn.
Nå har min førstefødte snart fullført siste året på videregående 100% på hjemmeskole. Hun er en av de som aldri kom tilbake til skolen etter nedstengningen av landet. Noen forandringer blir for store å reversere.
Ja, hun har fått hjelp. Ja, hun har fått noe tilrettelegging. Men der andre går på skolen og får undervisning av flere oppdaterte lærere og diskuterer med medelever sitter hun på rommet og leser alene samtidig (!) som hun er under utredning og behandling. Jeg lurer på om det er noen som i det hele tatt forstår omfanget av dette?
En diagnose er ingen unnskyldning men det gir deg en forståelse av hva som skjer og verktøy til å håndtere det som kommer. Jeg er vanvittig stolt av denne unge damen som for alltid vil være ungen min.
I dag er det Verdens autismedag. Jeg tar av meg hatten for henne, og alle andre, som sliter daglig med stigmatisering og diskriminering. Kunnskap er makt.
Følg meg på Facebook |  |
