ᴄᴏᴍᴍᴜɴɪᴄᴀᴛɪᴏɴ
ɪ ᴛʜɪɴᴋ
ɪ ғᴇᴇʟ
ɪ ʀᴇᴍᴇᴍʙᴇʀ
ɪ ᴏᴘᴇɴ ᴍʏ ᴍᴏᴜᴛʜ
ʙᴜᴛ ɪ ᴄᴀɴ’ᴛ sᴘᴇᴀᴋ
ɪ ᴍᴏᴠᴇ ᴍʏ ʜᴀɴᴅs
ʙᴜᴛ ᴍᴜ ᴀʀᴍs ᴅᴏɴ’ᴛ ᴍᴏᴠᴇ
sᴏ ɪ ʙᴏᴛᴛʟᴇ ɪᴛ ᴀʟʟ ᴜᴘ
ᴍʏ ᴛʜᴏᴜɢʜᴛs
ᴍʏ ᴇᴍᴏᴛɪᴏɴs
ᴍʏ ᴍᴇᴍᴏʀɪᴇs
ᴜɴᴛɪʟ ɪᴛ ᴀʟʟ ʙᴜʀsᴛ ᴏᴜᴛ
ʜᴀʀᴍɪɴɢ ᴀʟʟ ᴀʀᴏᴜɴᴅ ᴍᴇ
ғᴏʀᴄɪɴɢ ᴍᴇ ᴛᴏ ʀᴇᴘᴇᴀᴛ
“Og du vet det ikke enda, men moren min har allerede adoptert deg fordi du er min venn” sa min datter til denne dikteren. En nær venn fra skolen, også autist, som hun fortsatt har kontakt med. Og hun har helt rett. Det er plass til mange i hjertet mitt, også denne unge mannen.
Det er mange måter å få ut følelsene sine på. Hun lever igjennom kunsten, han bruker ord og den tredje kan danse. Det viktigste er at man får uttrykt seg. Hvordan og til hvem er ikke det viktigste, men at det faktisk finner sin egen vei ut.
Følg meg på Facebook |  |
