Nå har jentene reist igjen. I fire fine uker har vi vært mye sammen. Det blir lett en (god) vane. Det har, bank i bordet, ikke vært krangling og surmuling. Vi er tre jenter “med syklus” som deler seksti kvadrat. To tenåringsjenter som deler rom og ligger i køyeseng uten å slamre med dører og slenge med leppa. Det synes jeg det er verdt å ta av seg virtuelle hatter for.
Nå skal de være hos pappaen sin til de starter på skolen, det er ikke så lenge, men alt er klart nå allikevel. Vi har ikke så mye regler, det har ikke vært behov for det, men vi har noen gode vaner. Vi prøver å sørge for at rommet deres ser fint ut når de drar slik at det er koselig og komme tilbake.
Vi skifter på senger og rydder sammen. Og den første kvelden de ikke er her så støvsuger og vasker jeg rommet. Vasker alle klær som dukker opp under ryddingen og slår opp tørkestativet på Jenterommet. Da lukter rommet godt av rent tøy, grønnsåpe og salmiakk når jeg legger meg.
Det er kanskje blitt et lite rituale for meg? Ikke å vaske de vekk, det er ikke det jeg forsøker, men avslutte tiden vår sammen med å forberede neste. Det blir jo alltid litt stille når man går fra tre til en. Jeg tror det er helt normalt å kjenne på. Da synes jeg det er bedre å gjøre noe produktivt enn og sette meg i en sofa og synes synd på meg selv. Det er særdeles lite konstruktivt og kommer enda mindre godt ut av det.
Jeg er klar, jeg! Klærne er rene. Bamsen breier seg i nyoppredd seng og vannet er kaldt. Helgen sniker seg inn på, jeg skal bake brød til matpakker i morgen og kanskje noen boller som kan “snikspises” etter skolen og før middag. Jeg danser fortsatt, men det blir nødvendigvis litt annerledes når man svinger seg alene kontra med fler. Det er ikke dermed sagt at det er feil. Noe av det fineste du kan gjøre for unger i delte hjem er å gjøre det like lett for dem å reise som og komme tilbake. Det er en svingdør hos oss. Ikke tomme reir.
Følg meg på Facebook |  |
Pingback: “Tomt reir” syndrom -