Jeg har, som flere har fått med seg, begynt å strikke. Jeg er ikke rågod, men jeg har blitt bedre enn jeg var. Jeg kan, takket være en strikkekino og 260 cm med mønster virkelig lært meg “kast.”
Jeg erklærte at “enhver idiot kan strikke en genser” siden jeg klarte det. Det tok riktignok to prolapsoperasjoner med tilhørende rekonvaleser før en enkel Skappel- genser ble ferdig, men jeg klarte det. Og ga bort pinnene til min kollega!
Så kom dagen da jeg plutselig var mamma til to jenter på Steinerskolen og det evinnelige julemarkedet med hjemmeproduserte gaver. Jeg begynte å strikke sitteunderlag.
Her kommer Inke inn. Husker ikke hva jeg lurte på, for på et eller annet tidspunkt mente jeg det var innmari lurt å teste noe nytt. Var det pannebånd? Var det den grønne genseren? Uansett, jeg strakte hånda ut og hun tok den i mot.
Jeg spør fortsatt. Hun svarer fortsatt. Sakte men sikkert tør jeg prøve mer. Jeg hører den lett oppgitte stemmen hennes når jeg for n’te gang forklarer hva jeg tenker og hun bare bryter inn og sier: Ikke gjør det så forbanna vanskelig, strikk maske for maske slik det står! Kan avsløre at det funker.
Finn din Inke, en du kan spørre om hjelp når du står fast i noe. Det være seg hobby, matlaging, problemløsing eller shopping av klær. Gode venner trenger ikke lenger bo i nabohuset, takk Internett!
Dagens anmodning til kreativt innslag i feed er @inkes_strikk – ei jeg setter stor pris på å ha i min venneflokk.
Ingeborg: takk for at du aldri ler av, men med, meg. Takk for at du ikke hiver telefonen i veggen når jeg knoter meg inn i vending, kast og tellinger. Tenk at du skulle introdusere meg for det som nå har blitt et verktøy som reduserer stress (innimellom) og at jeg kan lage noe som er både til glede og nytte for meg og de jeg har kjær. Tusen, tusen takk for din tro på meg!
Følg meg på Facebook |  |
