Å være mamma til tenåringer er ganske utfordrende innimellom. Jeg vet ikke om det er stor forskjell mellom gutter og jenter, men det er mye som skjer og det er ikke alt som blir sagt høyt.
Men når jeg får en bukett roser på en tirsdag «fordi jeg vet du blir så glad for blomster» tenker jeg at det er verdt alle samtaler, tårer, tenking og nattevåk.
Ja, de er store og sover i egne senger. Det er ikke dermed sagt at du ikke ligger våken og grubler allikevel. Jeg tar meg i å savne rapportene fra barnehagen hvor søvnen ble rapportert med antall dovisitter per dag. Hvem de hadde lekt med og kanskje ett gullkorn som ble sagt.
Nå er det nye ting. Større ting. Og du sitter og aner, tviler, tror, mistenker og lurer. Jeg er heldig. Midt opp i alt dette kaoset har jeg to jenter som er åpne og som snakker med meg.
Legg igjen en kommentar