Føler meg bedre!

En varm dusj, tannpuss og Ibux gjør underverker! Etter å ha følt meg mer eller mindre elendig siden tirsdag kveld, med deler av sengen til vask takket være Vilde’s tukling med bleien er nå alt gullende rent. Man kan da ikke legge seg møkkete i en slik seng? Jeg har skrubbet og vasket etter alle kunstens regler, tatt på ren pysj og nyter nå duften av lavendel, mykgjøringsmiddel og vakre roser ved min side.

Tommy har med barna for å følge Veronica og Wenche til klatringen. Jeg skal forsøke å mobilisere krefter nok til å delta i kveldsstellet til ungene. Tommy er enda ikke 100% men har klart å gjennomføre en dag på jobb. Han har også fått beskjed om at vi får låne en gipsheis til takplatene som skal opp i hybelen, så når ungene er levert blir det bare å hive seg rundt.

Ida har funnet frem Barbie som skal leveres til barnehagen. De har en førjulstradisjon hvor de reiser til Oslo sentrum og legger pakker under juletreet til Frelsesarméen og snakker om at ikke alle har det så bra. Julen er en tid for ettertanke i barnehagen også, det at man skal dele med de som ikke har det like godt som oss synes jeg er en fin ting.

Jeg kjenner det skal bli deilig å levere ungene til Besta i helgen. Jeg har dårlig samvittighet her jeg ligger, for man skal jo liksom være aktiv mamma og delta i det meste. Men selv mammaer blir syke… Ida stirret sjokkert på meg i dusjen: “Dusjer du, mamma, men er ikke du sjuk da?” Altså, har du krefter til å dusje, ja da er du ikke lenger sjuk. Hun hadde jo delvis rett, jeg føler meg jo bedre.

Det er mye sykdom rundt oss om dagen. En venninne har fått diagnosen Fibromyalgi i dag og utredes for ME. Svigermoren hennes har startet cellegiftbehandling og prognosen er 50%. Jeg har foreslått at jeg skal låne en bok på biblioteket om yoga. Litt for bevegelsenes skyld, litt for å få tankene litt vekk og litt for det sosiale. Selv har jeg jo ett annet treningsprogram å ta hensyn til også, men variasjon er jo viktig for å holde motivasjonen oppe. La endorfinene flomme og latteren sitte løst!

En annen nær venninne har syke foreldre. Moren har slitt i flere uker med svimmelhet, besvimelse og blodtrykksfall uten forklaringer. Hun har vært hos lege flere ganger og står nå i kø for å få tatt en ultralyd og avventer enda flere blodprøvesvar. Legestanden har god tid… og fastlegeordningen stinker mer enn omgangssyke. Faren hennes har problemer med hjertet og er naturlig nok redd for kona si. Datteren er selvsagt redd for dem begge, noe jeg kan relatere til, men nok en gang faller man liksom litt igjennom for hva pokker kan man gjøre? Annet enn å være der som en samtalepartner og hjelpe til med de praktiske gjøremål man har kapasitet til. Heldigvis kjenner ungene deres oss godt, så om noe skulle skje trenger de ikke store tilvenningen for å være her.

The power of 15 minutes

Mye kan gjøres på 15 minutter, det er noe Flylady stadig sier. Og det er veldig sant. Det som fungerer best for meg er å begynne på ett rom og gjøre meg ferdig før jeg går videre. Gangen blir som regel ganske full hvis det er lenge siden det har blitt ryddet, og er det siste området som blir ryddet før jeg tar kvelden. Der setter jeg alt som enten skal opp eller ned en etasje. “Fordi jeg krever effektivitet” som reklamen sier.

Bildet under er kjøkkenet før Anja og etter 7 minutter med Anja (håper noen ser forskjell, da). Søppel er båret ut, oppvaskmaskinen startet, mat fjernet osv. Og den obligatoriske shiningen av vasken er jo noe alle Flybabies er litt småhekta på. Takk til de som har utviklet “Universalstein!”

Oppmuntring fra mine kjære!

Etter barnehagen i går kom Ida gledesstrålende inn til mamma med en stor, flott bukett rosa roser (jeg aner hvem som har stått for fargevalget). “De får du fordi du er sjuk, mamma” sa hun og løp videre. I tillegg fikk jeg en pose klementiner og ukens Her & Nå. Tusen takk, alle sammen!

Vasen er etter min tippoldemor og har holdt alle brudebukettene i familien. Nå bor den hos meg, og de som vil låne den gjør det og jeg bruker den på lik linje med alle andre vaser i huset. Ting er til for å brukes.

Time goes by

Time goes by
like strangers on the street

Time goes by
like cars on the road

Time goes by
as you look out the window

Time goes by
and never comes back

Take a good look at the time
before it goes by

– Fanny CS (16 år)

Diktet er skrevet av en venninnes datter som jeg ønsker alt godt i denne verden. Tusen takk, Fanny!

Det er bekreftet…

Mor er slått ut og ned, ligger i senga med laptop’en og synes livet er pyton. Melder meg herved ut av familie og samfunn.

Kvelden med Ann Beathe er selvsagt avlyst, hun sendte meg en SMS med at også hun har slitt med omgangssyken i 2 dager. Vi utsetter kreativiteten en uke… God bedring, Ann Beathe!