Om å finne igjen troen på menneskene

Det var fredag. Jeg jobbet senere enn vanlig fordi jeg ville gjøre ferdig oppgavene. Jeg liker ikke å gå fra ting som ikke er ferdig. Det er ikke meg. Så jeg ble over og fullførte. Sliten, eller matt i lakken som jeg bruker si, dro jeg hjemover. Allikevel med en god følelse. Det var helg.

Jentene var i bryllup, de skulle bli kjørt hjem på kvelden. De trengte jeg ikke bekymre meg for. Jeg fantaserte om en tur i skogen, dusj og bad med hårkur. Så ringer telefonen. Det er pappaen som lurer på om det er greit at Ida blir kjørt til Kosekroken.

Vel tilbake i heimen konkluderer jeg med at handleturen jeg hadde planlagt på lørdag måtte fremskyndes. Det var liksom ikke nok av noe.

Ida ville ha sushi, men siden den var stengt var “Dobbeldekker” en god erstatter. “Herlig” tenkte jeg. Da handler jeg og tar med meg pizzaen tilbake. Jeg bestilte til og med ekstra ost. Det kan ikke bli for mye ost på en pizza. Særlig ikke på fredager.

Jeg tar med meg chiafrø, melk, mer brød, litt pålegg og snop. Ida hadde i oppdrag å finne en film, jeg var sulten, sliten og sa jeg sulten? Det ble mye godteri. REMA 1000 Lørenskog Stasjonsby har mye godteri. Litt mindre nå.

“Tohundreognittien kroner, takk” sier den blide jenta i kassa. Jeg åpner opp “lommeboka” og finner kun et førerkort. Da kommer jeg på at jeg aktiviserte det nye bankkortet mens jeg bestilte pizza ti mimutter tidligere. Det nye bankkortet ligger ved siden av laptopen. I Kosekroken.

Jeg ser opp på henne. Hun ser på meg. “Kan du legge varene til side, jeg må bare reise hjem og hente kortet, det tar bare ti minutter” sier jeg. “Klart jeg kan, men har du VIPPS kan du bare sende penger til meg så slipper du den turen” svarer hun. Like blid.

Det hadde bare tatt ti minutter. Men for meg kjentes det ut som om noen bare lesset mursteiner ut av sekken på ryggen. Jeg klarte å stotre frem et “takk” før jeg åpnet appen og ga henne telefonen. Hun tastet i vei mens jeg pakket varene.

“Å herregud, pizzaen” tenker jeg i det jeg går ut. Men kom på at det er en del bedrifter som også har VIPPS nå. Så jeg trasker inn og spør på Pizzabakeren Lørenskog.

“Hei, jeg har kjørt fra kortet mitt, har dere bedriftVIPPS” spør jeg den blide gutten i kassa. “Nei, det har vi ikke” svarer han. Og jeg tenker at der var løpet kjørt. “Men jeg har, du kan jo bare VIPPSE meg mens jeg fikser rømmedressing” fortsetter han.

Stadig blir jeg påminnet om at hjertet mitt er litt for stort, det er litt for åpent og det er litt for enkelt å snike seg inn. Det finnes mennesker som oppfører seg som rockestjerner på hotellrom der inne. De ødelegger møbler, hopper i sengene og hiver TV’n ut av vinduet.

Jeg har blitt litt flinkere til å kredittsjekke hjertegjestene mine før de får nøkkel nå. Det er smart når man omgås mange som er mer opptatt av “what’s in it for me.” Men slike folk, som Julie Rinden Lille- Homb og Elias Dinh Hansen, de gjør at jeg får tilbake troen på at det finnes gode mennesker. Som gjør noe, uten å forvente noe tilbake.

Fra dypet av mitt sorte, lille hjerte. Tusen takk!

Følg meg på Instagram
Følg meg på Facebook
2019-05-16 18.45.57-lappeteppet-anja-holt

Facebook Comments

3 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.