Det hadde vært “en sånn” morgen. Jeg kom ut døra til soverommet til lyden av to jenter som smiler og ler. Jeg ser at den ene løper etter den andre ut til kjøkkenet og så går alt over til sakte film.
Ida sitt lerret faller ned mot gulvet. 14- åringen bråsnur, hiver seg rundt med en hastighet en keeper i Premier League ville misunt henne, og vipper det tilbake. Ansiktene blir bleke. Blodet fryser til is. Det er vår første nærkontakt med et flerret lerret.
En unge er forbanna. En annen er lei seg. Begge vet det er et uhell, men det er fortsatt varmt inni hormonelle kropper. “Det lar seg fikse, vi snakker med Anki, dette er ikke første gangen noe slikt skjer, det var et uhell, ingen og jeg mener INGEN skal tenke på dette. Det ordner seg” erklærte jeg. Som om jeg visste det, lissom. Men jeg hadde ikke fått kaffe, jeg synes jeg håndterte den bra.
En ny vitaminboks skal åpnes. Du vet det lokket inni lokket som man må jekke opp? Mmm, den ja….. trenger jeg fortelle hvem som hadde 200 multivitamintabletter på kjøkkengulvet? Kaffemaskinen var ikke engang ferdig med å varme seg opp!!!!
Jeg er like rolig. “Det er bare å plukke opp” fortsatte jeg. Som om dette skjedde hver morgen. Jeg tror kanskje jeg fortsatt var litt dopet på allergimedisinen dagen i forveien?
Jeg tar med meg kaffen inn på badet. Jeg sminker meg. Jeg har nytt skjørt og jeg tenker at dette skal bli en fin dag. “Nå kommer jeg for sent” freser tenåringen. “Hvorfor passet du ikke på å gi meg beskjed” fortsatte hun. Og jeg svarer, like rolig som er tonen for dagen at “det er onsdag, kjære deg, du begynner sent.”
Men akkurat denne onsdagen så begynte hun tidlig. “Åja, men det har du ikke sagt i fra om. Da er det vanskelig å være til hjelp” erklærte jeg samtidig som jeg sa at jeg kunne kjøre henne til skolen. Hva mer kunne gå galt?
Jenta ble levert i tide. Jeg parkerte på pendlerparkeringen på Fjellhamar stasjon, som er gratis, og går lykkelig mot toget. Da legger jeg merke til at dette ikke lenger var pendlerparkering. Denne er flyttet. Og er det noe jeg ikke har råd til nå så er det en parkeringsbot!
Bilen blir flyttet til under nye Fjellhamar torg. Tror jeg. Men der er alle plassene opptatt. Dessuten krever de plutselig betaling. “Men i helvete” brøler jeg, for nå har jeg fått nok, og ser at jeg mister toget.
Bilen kjøres til Hanaborg stasjon. Men den er egentlig full. Men jeg er sint, jeg har en liten bil og firehjulstrekk så jeg får parkert (PS. Jeg trenger en Jeep!). Jeg rekker neste tog. Jeg synker nedi setet og propper øra med musikk.
Jobben går greit og plutselig kommer Ida og Iselin på døra. Ida har med seg en softis i beger. “Den er til deg, mamma…. unnskyld for i dag tidlig. I dag oppførte jeg meg som en skikkelig pikk.”
Ordbruken kan man jo diskutere men meningen og tanken bak, den er så innafor. Når andre klager over sine store unger skal jeg minne meg på denne her. Hos oss er det rom for å være rasshøl, men be om unnskyldning når du har roa deg. Og gi gjerne en is, særlig til mamma, hvem kan la være å smile av noe sånt?
Følg meg på Facebook |  |
Pingback: … jeg oppførte meg som en skikkelig pikk! -
Oj, Shit pommes frites!
Gikk det greit med lerretet? ?
Jeg hadde ropt høyt allerede ved vitaminene ??
Man kan da ikke bare flytte pendlerparkeringen? Godt du har Suzi og fikk en plass til slutt!
Enig med deg, med en tenåringsdatter som kommer med softis, da kan man ikke annet enn å smile!
@Linn: Jeg har de fineste jentene! Og lerretet ble fikset.