Før jul tok jeg meg en dyprens av ansiktet. Jeg så frem til en time i fred og ro og håpet hudpleieren ikke var av det skravlete slaget. Det var hun ikke. Jeg la meg godt til rette. Musikken var behagelig, akkurat passe høy. Rommet var varmt og teppet lå tungt og godt over kroppen min. Og da begynte faenskapen på andre siden av veggen.
“Uææææææææ” etterfulgt av “veeeeeeeeeent litt” og jeg bare…. “ka faaaaaaaan?” på benken. “Du må telle ned, kan du telle ned, vent litt, veeeeeeeeent” og jeg lurte på hva i all verden som skjedde på andre siden av veggen. “Auuuuuuuuuuuu, auauauauaua, auuuuuuuuuu!”
Jeg kikker opp på min hudpleier med spørrende blikk (og rar grimase). “Brasiliansk” sa hun bare kort. Uansett hvor mye den terapeuten på andre siden av veggen fikk for den jobben var det ikke nok betalt. Og jeg tenkte i mitt stille sinn at damen på andre siden burde praktisert fjellvettregel nummer åtte.
“Vend i tide, det er ingen skam å snu.”
Følg meg på Facebook |  |
Pingback: Hun får ikke nok betalt! -