Nå er vi to som venter…

Jeg går hjemover. Det er sol. Stegene er lette selv om bakken er tung. Jeg tenkte, på vei ned i dag, at jeg skulle nype med meg et par syrinkvaster på vei hjem. De henger tungt over gjerdet mot veien. Jeg rekker akkurat kjenne duften i det jeg ruller forbi.

Når jeg går hjem går jeg på motsatt side. Jeg stirrer mot de tunge greinene. Men jeg stopper ikke der. Det er et hus på min side, nå i skyggen, med en fantastisk flott hage. Jeg har beundret den i årevis. Føttene mine stopper ved døra. Jeg ringer på.

Det går litt tid. Et vindu åpnes i andre etasje. En eldre dame stikker hodet ut og smiler.

«Hei, unnskyld om jeg forstyrrer, men jeg ser du har noen syrinbusker i hagen. Kan jeg være så frekk å spørre om jeg kan ta to, kanskje tre kvister, på naboens side så jeg ikke ødelegger inn mot din hage» spør jeg. Hun smiler. Et ansikt som virkelig stråler opp. Det er sol på skyggesiden nå.

«Bare ta, de er jo snart ferdige, men om du leter litt inni finner du sikkert noen som ikke er helt utsprunget» sier hun og peker. «Bare ta, fra begge sider, så mange du vil» fortsetter hun. Jeg takker og sier at hun har en flott hage. At jeg sa hennes snøklokker (postet 10.april på Instagram) var de første jeg så denne våren.

 Jeg hører lyden av en stol som dras over gulvet. Jeg vet ikke hvor høy hun er, men plutselig er hun lav. Hun har satt seg ned ved vinduet som nå står pip åpent. Vinden flytter litt på luggen. Hun retter den igjen.

«Jeg blir 87 år snart» fortsetter hun. «Da må jeg si du holder deg godt» følger jeg opp. «Jeg er glad du liker hagen min» sier hun. Jeg forteller at jeg liker se forandringene, at jeg nå ser stadig nye endringer siden jeg plutselig har begynt ta tog. «Man legger jo merke til mer når man går istedenfor å kjøre» sier jeg. Hun er enig i det. «Mamma ble 85 år, men jaggu rakk hun sette poteter før hun døde» ler hun. «Du har gode, sterke gener å slekte på» konkluderer jeg. Hun humrer.

Det går med ett et drag over ansiktet hennes. En sky ligger over øynene til sola i andre etasje. Jeg setter meg ned i gresset. «Jeg har slitt litt psykisk, jeg. Mannen min døde for halvannet år siden. Jeg visste han kom til å dø. Han visnet bare hen» sier hun. Øynene ser ut i intet. Jeg sier ingenting. Man trenger ikke alltid snakke.

Hun ser plutselig ned på meg. Øynene ser rett inn i mine. «Jeg er lei for at han døde» sa jeg. «Det er jeg også» svarte hun. Hun sukker før hun rister seg nesten umerkelig, lik en hund som har opplevd noe skremmende. Hun peker hun mot gjerdet. «Der borte, der skal det komme røde peoner. De plantet vi sammen. De kommer snart. Det ser jeg frem til» og hun er plutselig ivrig.

«Og de der» hun peker mot et flott bed med store, lilla blomster, «de der fikk jeg som stikling av hun som bor der». En krokete finger peker skrått over veien. Øynene er med ett like levende som de sikkert var på hennes første skoledag. Hun lurer på om jeg vil ha egne stiklinger. Jeg kan bare ta. Både blomster og kvister.

Jeg takker for tilbudet og forteller at jeg bare leier en leilighet oppi gata. At jeg kun har et lavendel- bed i en fjellsprekk. «Men den er en staude, og jeg fikk tips om å klippe den godt ned, jeg trodde jeg hadde drept den jeg men jaggu ser den ut til at den kommer seg» og hun ler hjertelig. Nå er det jeg som er førsteklassing.

«Du kan bare ta de syrinene på innsiden av gjerdet» sier hun. «Ta de som er finest, på begge sider, og ta så mange du vil» fortsetter hun. Og forteller hun ga naboen en bukett for litt siden. «Det er viktig å spre glede og blomster sprer glede» sier hun mens hun nikker slik bare eldre damer kan.

Jeg reiser meg opp. Jeg er våt i rumpa. Det synes ikke fordi jeg har sorte bukser. Uansett plager det meg ikke. Hun guider meg rundt i hagen, jeg lukter og hopper over tuer mens hun forklarer. Hun beklager at hun ikke orker komme ned, kroppen er ikke som før, jeg sier at hun snakker uansett som en ungjente og hun klukker fra kjøkkenet.

«Du må bare stoppe innom om du ser jeg er ute, jeg er ofte ute i hagen» sier hun. «Det lover jeg» sier jeg, «du er herlig å snakke med.» Så går jeg ut av hagen, med favnen full av syriner mens vi nå er to som venter på de røde peonene.

Følg meg på Instagram
Følg meg på Facebook
2019-05-16 18.45.57-lappeteppet-anja-holt

Lappeteppet

"Lappeteppet" - livet mitt er ikke er ett vakkert heklet teppe i en farge. Det består av tusen lapper, mennesker, i forskjellig mønster og i ulikt materiale. Det er fargerikt, det er unikt og det er bare mitt.

15 Comments:

  1. Pingback: Nå er vi to som venter… -

  2. Å!
    Jeg ble nesten litt rørt, jeg. For en dame 💙
    Og syriner, de dufter bare helt fantastisk!
    Vi hadde et stort sprintere, men det ble ofret for hele grønnsak/frukt hagen vår.

    Gå innom damen igjen, men en konfekt eller et kakestykke og drikk ne kopp kaffe med henne, det ville hun sikkert satt stoooor pris på. Og det ville sikkert vært veldig hyggelig for dere begge to.

  3. Så fint skrevet! Du har en forfatter talent! Jeg fikk tårer i øynene

  4. Helt nydelig skrevet <3
    Takk for førpremieren, jeg har gledet meg til å lese hele!

    Klemmer <3

  5. Kjære, gode Anja ❣ vakkert skrevet og vakkert å bygge bro ❤

  6. Laila Didriksen

    Alldeles nydelig!

  7. Jeg gråt av glede og enda mer over sorgen over mannen ♥️♥️ Du skriver så nydelig 😘

  8. Fine,fine Anja!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.