Livet etterpå: Jeg vet fortsatt ikke hva som skjedde (selv om mange tror at jeg plutselig kommer på det ved å spørre enda en gang). Jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg kom meg til sykehuset (jeg kom meg dit, det er det viktigste). Jeg kan bruke resten av livet på å jakte på et svar jeg kanskje ikke finner.
Eller jeg kan gjøre som jeg valgte: lage en historie på bakgrunn av det jeg tror kan ha skjedd basert på faktiske bevis, håndtere det som eventuelt dukker opp og gå videre.
Det jeg i hvert fall IKKE har tenkt å bruke tid på, verken nå eller senere, er å rettferdiggjøre mine valg ovenfor andre som ikke forstår eller ikke ville gjort det samme som meg for det er jeg utrolig lei.
Det tapper meg nemlig for energien jeg fortsatt trenger for å holde meg oppe og sterk. Jeg orker ikke forkledd bullshit uansett form. Det kan folk holde for deg selv (håper jeg slipper bringe frem Ajna).
Jeg har mange rundt meg, venner og familie, som har stilt opp med mat, selskap, telefoner, blomster og turer. Her sier jeg enkelt, ingen nevnt og ingen glemt. Dere vet hvem dere er og jeg takker dere fra bunnen av mitt hjerte.
Jeg har fått ufattelig mange meldinger og telefoner de siste ukene. “Det har skjedd meg også” sier noen. “Dette fortjente du ikke” sier andre. Men dette skjer, hver eneste dag, i hele landet vårt.
Vær raus.
For meg funket det å gå i strupen på alle mine triggere. 19..09. 2021 viste meg at selv etter et år med intens jobbing husker kroppen min glitrende godt.
Jeg gikk igjennom alle følelser i 100% trygge omgivelser. Dagen var godt planlagt og jeg hadde tatt alle forutsetninger. Da kunne jeg slippe ned alt av forsvar og etterpå feiret vi med kebab. Så viser det seg at også jeg er liten og fugleunge- svak når alt er lagt til rette for det.
Nå: traumebehandling!
Følg meg på Facebook |  |
