I dag har jeg deltatt på frokostseminar via Forebyggende Psykisk Helsevern. Tema var “Omsorg for seg selv og for andre – hvordan ivareta seg selv som pårørende og menneske” – for mennesker som av ulike årsaker har (eller tar) ansvar for andre.
Dette var en kraftig øyeåpner for min egen del, jeg forstår hvorfor jeg fikk min egen invitasjon i hånda, og altfor mye var lett å relatere seg til.
Damen fra NKS veiledningssenter kunne blant annet fortelle om ei som ønsket seg alvorlig sykdom. Så alvorlig at hun ble lagt inn på sykehus. For da kunne hun ikke ta vare på andre enn seg selv, men ble tvunget til å ligge i en seng på sykehuset. Det er ille, når du heller er skikkelig sjuk fordi du ikke klarer si nei når noen andre spør om noe.
Om at “empatitrøtthet” faktisk er en greie. Hvor du er så dritt lei av at alle andre krever, spør eller snakker, at du tilslutt bare ikke orker noe av noen uansett hvor liten forespørselen er.
Kroppen gir flere signaler enn “bare empatitrøtthet” også. Man får vondt i muskler og ledd, glemmer ting, sover dårlig og skjermer seg selv fra sosialt samvær.
Og at man ser at det ofte tar FEM ÅR for de som har stått rundt noen som sliter, som selv har blitt frisk eller fått behandling, før den som står utenfor er tilbake i “normalen” og puster normalt. Det holder ikke for en utenfor å si “nå kan du slappe av” om du har vært på vakt hver eneste våkne time med stress igjennom dager, måneder og år – uansett hva årsaken er.
Kroppen husker alt det du å prøver glemme eller overse.
Følg meg på Facebook |  |
