Etter ferien: Hvem av de fem er du?

En av fem gruer seg til å se regningen når de kommer hjem fra ferie.

Nettavisen

En av fem vet ikke hva som venter dem på saldoen når de er tilbake på jobb. De logger seg på nettbanken med høy puls og svett panne. Bare det får meg til å riste på hodet. Jeg er ikke skapt sånn. Jeg liker å vite hva jeg har før jeg bruker. Jeg hater økonomi og regnskap men jeg bruker budsjett på alt. Jeg har kun en inntekt men ansvar for tre mennesker.

De tre menneskene skal ha et sted å bo og mat i magen. Når det er ferie skal det åpnes opp for flere opplevelser. Men det skal ikke gå på bekostning av hverdagen. Selv i ferien spiser vi mye fra fryseren.

• 45% tilbringer ferien i Norden eller reise utenfor Norden
• 48% tilbringer ferien hjemme, drar på hytta eller reiser rundt i Norge
• 7% har ikke ferie
  Kilde: Nettavisen

Men er det verdt det, lurer jeg på. Er turen til Tusenfryd, Italia eller den båten verdt det om du skal sitte der med bankende hjerte vel vitende om at dette kommer til å svi langt inn i jula?

Har du penger, kjør på. Det handler ikke om det. Men jeg kommer aldri til å reise et sted om jeg vet jeg skal betale det dobbelte med renter om jeg gjennomfører. Du betaler skatt når du flyr, du betaler skatt av lønn, Norge får sitt når du fyller bensin. Det handler ikke om det. Jeg snakker ikke om #ferieskam. For nå skal man jo skamme seg over alt, inkludert spising av kjøtt. Men det er noe som er riv ruskende galt når folk tror de må reise lang og strand rundt for ungene.

For ungene de har det bra uansett, om du har det bra. Mange har det nok bedre hjemme med venner, leker og opplagte foreldre også. Mine vil sove til de våkner, spise når de er sulten, være med venner (både fysisk og via online spill), spise is og rett og slett være litt i fred. Er det noen som stresser av oss så er det meg. For jeg kan innimellom kjenne på om det jeg gjør er bra nok. Skammer de seg?

Og akkurat der tror jeg mye av nøkkelen ligger. Der, som med mye annet, er det ansvaret ligger. Hos oss voksne. Vi har forventninger vi tror vi må innfri. Vi er redde for at ungene våre ikke har nok å fortelle etter ferien. At de skal føle seg utenfor. At de MÅ ha opplevd noe eksepsjonelt.

Min datter kjøpte en bok som hun egentlig skulle gi til meg. Jeg husker ikke tittelen eksakt, men noe sånt som “101 måter å tenke positivt på” eller noe lignende. “Men så kom jeg på at det trenger du ikke, mamma, for du tenker alltid positivt så jeg kjøpte en sleiv. Den passet bedre til deg!”

Vi kunne reist til utlandet. Vi kunne leid en hytte. Vi kunnne reist på Tusenfryd. Vi kan fortsatt gjøre alt det. Men foreløpig vil ikke de det. Jeg har spurt. De vet ikke engang hva de vil ha til middag i morgen. Og det er greit. Det er også ferie. Det å få lov til og ikke gjøre noen ting. Og det å kose seg med nettopp det.

Og en kaffe i nattkjolen før dagen starter på ånkli. Vel vitende om at tenåringen min mener jeg har knekt koden de skriver bøker om (hun har lest den selv og sier at jeg har sagt alt som står i den og mer dertil). Jeg fikk en tresleiv med morsom quote. Fordi hun vet at det jeg liker enda bedre enn å lage mat er og le.

Jeg ler ikke hele veien til banken, men jeg smiler når jeg logger meg på nettbanken. Også etter ferien. Vel vitende om at det er penger til leie, mat, en tur på restaurant eller drømmegenseren tenåringen fant på senteret. Og at tenåringen synes jeg gjør en bra jobb, da. Mest av alt.

Den som gleder seg over lite er ofte glad.

Følg meg på Instagram Følg meg på Facebook