Å fylle skoene fysisk er lett…

å minnes de døde er å huske dem
slik de levde
i øyeblikk og år, i time og sekund
å ære de døde er å oppfylle deres liv
selv om ingenting blir det samme

Lars Saabye Christensen

I dag følger vi den reiseglade 90- åringen på hennes siste reise. Det blir rart, den eldste generasjonen er nå min mors. Jeg er den neste. Det er rart å tenke på. Jentene blir representert med hver sin rose, minneordet er skrevet og bunaden er klar.

Østfoldbunaden er den eneste som kan brukes i sorg. Da syr man sort chiffon over vesken og snur sjalet (sorgerose i sølv og blått bak). Skjorta er hullete men brukes lell. Den er arvebunad. Jeg fikk den av mormor da jeg ble konfirmert, da er det rett og riktig for meg å bære den mens jeg bærer henne ut i hennes sko.

Mormor levde et langt liv. Å få lov og leve, og dø, slik hun gjorde er få forunt. Hun hadde små sko som fysisk er lette å fylle. Men ingen kan noensinne ta hennes plass.

Fra mitt minneord