Her skriver jeg om alt som omhandler familien, ikke nødvendigvis alltid min men tanker og betrakninger som jeg kanskje har erfart selv eller hørt på toget.
ᴄᴏᴍᴍᴜɴɪᴄᴀᴛɪᴏɴ ɪ ᴛʜɪɴᴋɪ ғᴇᴇʟɪ ʀᴇᴍᴇᴍʙᴇʀ ɪ ᴏᴘᴇɴ ᴍʏ ᴍᴏᴜᴛʜʙᴜᴛ ɪ ᴄᴀɴ’ᴛ sᴘᴇᴀᴋɪ ᴍᴏᴠᴇ ᴍʏ ʜᴀɴᴅsʙᴜᴛ ᴍᴜ ᴀʀᴍs ᴅᴏɴ’ᴛ ᴍᴏᴠᴇ sᴏ ɪ ʙᴏᴛᴛʟᴇ ɪᴛ ᴀʟʟ ᴜᴘᴍʏ ᴛʜᴏᴜɢʜᴛsᴍʏ ᴇᴍᴏᴛɪᴏɴsᴍʏ ᴍᴇᴍᴏʀɪᴇs ᴜɴᴛɪʟ ɪᴛ ᴀʟʟ ʙᴜʀsᴛ ᴏᴜᴛʜᴀʀᴍɪɴɢ ᴀʟʟ ᴀʀᴏᴜɴᴅ ᴍᴇғᴏʀᴄɪɴɢ ᴍᴇ ᴛᴏ ʀᴇᴘᴇᴀᴛ “Og du vet det ikke enda, men moren min har allerede………..
𝙰𝚞𝚝𝚒𝚜𝚖 𝙼𝚘𝚖𝚜 𝚄𝚜𝚎 𝚃𝚑𝚎𝚒𝚛 𝙿𝚊𝚝𝚒𝚎𝚗𝚌𝚎 𝙾𝚗 𝚃𝚑𝚎𝚒𝚛 𝙺𝚒𝚍𝚜. 𝚃𝚑𝚎𝚢 𝙳𝚘𝚗𝚝 𝙷𝚊𝚟𝚎 𝙼𝚞𝚌𝚑 𝙻𝚎𝚏𝚝 𝙵𝚘𝚛 𝙰𝚗𝚢𝚘𝚗𝚎 𝙴𝚕𝚜𝚎. Som mamma til et barn med diagnose innenfor autismespekteret (på folkemunne kalt «Asperger Light») kan jeg skrive under på denne. At hun har en “mild” diagnose betyr ikke at det er mildt for henne,………..
“I learned that courage was not the absence of fear, but the triumph over it. The brave man is not he who does not feel afraid, but he who conquers that fear.” ~Nelson Mandela Det er sunt å være redd. Det stopper oss fra å gjøre dumme ting som kan………..
Det er lov å be om hjelp, men da må du si det slik at andre hører hva du trenger hjelp til. Ikke anta at folk vet. “Tro gjør du i kjerka” hørte jeg en gang, jeg tror at de troende tror overalt men det er en annen sak…. Jeg………..
Livet etterpå: Jeg vet fortsatt ikke hva som skjedde (selv om mange tror at jeg plutselig kommer på det ved å spørre enda en gang). Jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg kom meg til sykehuset (jeg kom meg dit, det er det viktigste). Jeg kan bruke resten av livet på………..
Så hvordan går det i dag? Jo, takk som spør, det går ganske så bra vil jeg si. Jeg er tilbake i full jobb. Det går veldig bra. Jeg er veldig takknemlig for hjemmekontor som gjør at jeg kan legge igjen flere timer enn jeg sikkert må, men fordelt på………..
Å gå turer har vært en viktig del av min behandling. Å gå 10.000 skritt er et mål. Jeg vet ingen dør om jeg ikke gjør det. Jeg vet jeg ikke er et dårlig menneske om jeg ikke gjør det. Men det er et godt mål og noen dager koster………..
Mai kommer og jeg løper for første gang på mange år en hel mil sammenhengende ute. Jeg har fått nye joggesko i gave og noen andre har sponsa klær. Jeg er så stolt. Ikke bare fordi jeg har løpt en mil. Men fordi jeg har løpt de tre siste kilometerne………..
«Jeg er klar for å begynne å jobbe igjen» erklærte jeg bastant. Utrolig hva litt søvn kan gjøre med folk! «Hvor mye» var spørsmålet. «Full tid» svarte jeg fortsatt selvsikker. «Hvordan går det med den vesten til Vilde, har du fått strikket den ferdig»? Nei, jeg hadde jo ikke det…………
«Endelig!» Psyk I. lo i telefonen. Det gjør hun oftere nå enn i starten. Jeg er en litt annerledes pasient har hun latt meg forstå. Jeg trenger ikke så mye dytt og push. Men jeg trenger mye bekreftelse på at jeg er på rett vei, at jeg ikke er gæærn………..
